mandag 13. desember 2010

Tanker

Denne uken blir Stine seks uker, og barseltiden er dermed over... Kroppen skal være leget, man skal ha lært hverandre å kjenne, og jeg tenker at, joda - men hva nå da...?

Den nye tilværelsen har vært slitsom, krevende og givende, og fra tid til annen har jeg tenkt at nå kommer jeg til å bli gal...
10 timer i strekk med ikke bare grining, men hyling, en mann med hensynsløse arbeidstider, mørketid og familie og venner på den andre siden av landet, har satt sine spor...

Noen ganger har jeg tenkt at ting var bedre før, at jeg ikke mestrer denne rollen, at jeg vil slutte å amme, komme meg ut i arbeid, og la mannen være hjemme i permisjon. Ja, for det var jo han som ville ha barn... Var det ikke?
Så, etter at jeg har avreagert litt, holdt meg for ørene for å slippe å høre skrikingen en liten stund, tørker jeg snørr og tårer, og ser oppi vognen til den skrikende sinnataggen som med ett slutter å skrike, og derimot smiler til meg gjennom tårevåte øyne.
Det er da jeg vet det - at jeg ville ha barn jeg også! At jeg ikke hadde klart å forlate henne hjemme for å begynne å jobbe igjen, og at tross alt, så er dette min rolle nå - og det er ikke en ting jeg ikke ville gjort for dette lille mennesket...

Jeg ser rundt meg på andre som har barn, og alt virker så idyllisk...
De er supersosiale, ser friske og spreke ut, babyen er en engel, bare spiser og sover, huset er strøkent og livet er bare lykke lykke lykke...
Jeg sa dette til mannen min her for litt siden, som et argument på at jeg følte meg misslykka i den nye rollen, hvorpå han svarte at folk viser bare den gode siden. Det som er vondt og vanskelig snakker man ikke om - man velger å glemme det...
Og jeg tenker da at - hvorfor det? Hvorfor skal man, for det første, sperre seg inne med det som er vanskelig, og for det andre, hva er vel lykken verdt hvis det bare er et spill for galleriet?

Det å føle foreldrelykke er ikke noe man trenger å lære, så hvorfor skal man bare snakke om det? Hvorfor skal det være så "hemmelig" når man føler seg maktesløs, når det er her vi har så mye å lære av hverandre?
Det er gjennom lærdommen vi vokser, og det er gjennom mestringen vi samler krefter til å fortsette å lære.


12 kommentarer:

  1. Kjempebra skrevet Karen, og jeg er HELT enig! De første månedene med Elise var også kjempetunge, og folk hadde helt klare forventninger til at ALT skulle være så perfekt og idyllisk i spedbarnstiden. Men sannheten er at det er veldig få som hopper rett inn i "lykken" som du så fint kaller det :-) Alle må over en liten kneik, noen tilogmed en stor kneik. Jeg følte heller ikke mestring i begynnelsen, og tror egentlig ikke jeg koste meg 110% i permisjonen før Elise var 4-5 måneder? Helt sant :-) Og det jeg har satt størst pris på er mennesker som ikke bare har fokusert på det positive, men også negative sidene med å få barn.. For de finnes de også ;)

    God jul Karen, jeg synes du er kjempeflink ut i fra det jeg leser/ser :-)

    klem fra oss

    SvarSlett
  2. kjære Karen:) Skjønner du har hatt ei strid tid:) Jeg er enig med deg, foreldrerollen er oppskrytt til tider, selv om vi egentlig ikke ville ha byttet bort barna våre:)Det kjennes slik ut en gang iblant når det står på som verst:)Også må det være tøft å føle seg så alene, langt borte fra venner og familie:)Jeg hadde ihvertfall venner og familie rundt meg:)
    Tror alle nybakte mødre og fedre sliter de første månedene som nybakte foreldre, det er jo en helt ny tilværelse!!!!:)

    Varme klemmer til deg fra Trine, som gjerne skulle ha vært der for deg:)

    SvarSlett
  3. ååå kjære du dette var et vakkert innlegg som beskriver så mye. Jeg tror mesten alle kan skrive under på det du sier her og være enig i det. Selv husker jeg at jeg fikk så enormt mye besøk at jeg ble helt matt, tilsutt endte det opp med at jeg gikk inn på badet og bare gråt jeg klarte rett å slett ikke holde det inne lengre. Dete r en påkjenning å få baby og det er mye nytt som skjer, men det er verdens verdens beste følelse også. Når man ser de søte små gir oss det første smilet, når man hører latteren deres for første gang, når de nyser skjønne små nys- ja de er rett pg slett bare herlige. Kos deg med å være hjemme med ditt skjønne gull og ikke føl deg alene om å føle det slik som du gjør, det har vi alle kjent på. god klem fra Monica

    SvarSlett
  4. Flott skrevet! Det er så rart for i ettertid husker jeg knapt hvor stritt det var, jeg fortrengte det nok.. Men det var stritt i den grad at det bare var såvidt det ble nummer to.. men det går seg til :) Og nå har jeg to store flotte jenter!

    Synes du er tøff som innser og prater om det, ofte flere av oss som har kjent på de samme følelsene..

    Ønsker deg gode dager, tillat deg å ikke være på høyden hele tiden - og inviter familien opp på besøk :)

    Klem til deg

    SvarSlett
  5. Den eneste måten å overleve desember på, er å holde seg langt unna alt som kan ligne på et kjøpesenter! Og, i Bergen, gå lange omveier for å slippe Torgalmenningen. ;)

    Dette var et fint innlegg. Jeg tror det er sunt å skrive ned hvordan an har det i sånne perioder. Skriv ned alt som er tøft og alt som er fint, og les det senere når du tenker tilbake på denne tiden som en vakker tid innhyllet i rosa tåke. Så kan tu tenke at, ja, jammen var det tøft! Men vi vokste på det, som personer, par, og familie, og det var virkelig verd det!
    Gode klemmer til deg. Jeg skulle gjerne vært der og hjulpet deg.

    SvarSlett
  6. Dette er nok følelser som vi alle kjenner på som foreldre, og for enkelte er det tøffere enn andre..

    Med 3 "kolikkbarn" har jeg så absolutt kjent på dem, mange ganger...men så løper tiden av sted og plutselig sitter du der, med verdens vakreste 4åring og snakker om den fantastiske tiden da hun var helt nyfødt og fersk, og alt det vonde er glemt og det er de gode minnene som sitter igjen.

    (Alle mine tre har hatt "kolikk", men har fått god hjelp av manuellterapeut, to av dem var/er i tillegg allergiske mot melkeprotein noe som førte til mye mageknip - bare et lite tips hvis det er mye gråt uten at du forstår hvorfor..)

    Mange klemmer til deg - du er en super mamma!

    Klem Silje

    SvarSlett
  7. Det var et helt fantastisk innlegg, sitter igjen med tårer i øynene og klump i halsen. Jeg får faktisk dårlig samvittighet, for vi har hatt det så utrolig forskjellig. Jeg har ikke hatt en eneste dårlig episode, og det er nesten så jeg revurderer å få et barn til, i frykt for å få et "gråtebarn", for jeg kan ikke se for meg en annen tilværelse enn denne.
    Men jeg beundrer deg virkelig, synes det er helt utrolig alt du gjør! Man hører jo nok historier om mødrene og fedrene som kaster barnet sitt i veggen, fordi de rett og slett går fra forstanden pga alle skrikingen og gråtingen. Takk for at du deler tankene dine med oss, det er jeg så glad for!
    Både negative og positive, det er så viktig!
    Men det er som de andre sier, plutselig sitter du der med verdens snilleste datter om fire år, og alle de vonde minnene er glemt.

    SvarSlett
  8. Hei!
    Så tøff du er som tørr å skrive det mange tenker, men som de fleste ville benktet ellers...
    Er ikke alltid bare bare den første tiden, men samtidig så vil dette barnet gi dere utrolig mye glede i årene som kommer!
    Tusen takk for hyggelig kommentar i bloggen min!
    Prøver å være flink til å ta bilder under svangerskapet, men var flinkere forrige gang!

    Klem Karianne

    SvarSlett
  9. For et nydelig innlegg, og for en fin blogg du har. Lofoten er så nydelig, og Henningsvær er bare helt spesielt.
    Takk for koselig kommentar inne hos meg.
    Klem fra Eva (Ofoten)

    SvarSlett
  10. ..gurimalla - så flott - You Go Girl!! Jeg kjenner meg igjen - det er ikke bare lykke og gode dager med små babyer i huset - ikke er det det når du får tenåringer i huset heller - men spar på de gode stundene og legg de vanskelige bak deg! Vanskelighetene vil gi deg styrke og lykken vil vokse!

    Ha en super onsdag!

    SmilKKann

    SvarSlett
  11. Så bra har jeg aldri sett deg skrive før<3 Men det var jo trist det du skrev... Kan tenke meg det ikke er enkelt. Men jeg kan ikke forestille meg hvor slitsomt det er. Jeg håper virkelig det går seg til etterhvert, og at du aldri ALDRI må sammenligne deg med andre. Alle er jo så forskjellige, og det er som mannen din sier, vi skjuler alltid det som er tungt og trist. Kalde nordmenn sier jeg bare!!!:(

    Stå på! STOR STOR STOR KLEM! Håper det går seg til etterhvert!!!Klem!

    SvarSlett
  12. Et sterkt innlegg vennen ;)
    Ja å få barn er et sjokk på mange måter, men stor lykke på andre måter. Jeg hadde selv ei som skreik og skreik, måned etter måned. De slutter når de er rundt tre månder sa folk. Men månedene fortsatte å gå mens vesla skreik og sov maks 4 timer i løper at 12 timer, selv da hun var nyfødt. Trodde også at jeg skulle bli gal, men jeg kan trøste deg med at det går faktisk over. Gleden er i de små øyeblikkene og tro meg, den perfekte superbabyen er ekstremt sjelden, hvis den i det hele tatt finnes da. Ei veninne hadde en baby som sov og sov og måtte vekkes for å spise. Moren hadde store bekymringer over de tingene som jeg ikke trengte å bekymre meg over. Hadde jeg bodd nærmere deg skulle jeg kommet innom for å ta meg av Prinsessen for deg noen timer, slik at du kunne ta vare på deg selv og kose deg alene sammen med mannen. Men vet du, plutselig før du vet ordet av det så fyker vesla rundt i huset som en hvirvel vind og du løper bena av deg. Jeg har stor tro på deg Karen, du greier dette og du er ikke alene ;)

    Stor varm klem til deg og dine ;)

    SvarSlett