fredag 18. februar 2011

Tankekaos

De siste dagene har jeg vært igjennom mange tanker, og det kunne lett blitt upassende innlegg på både bloggen og på facebook.
Jeg liker å dele tanker og følelser, vonde som gode, fordi jeg selv kjenner at det gjør godt å møte åpne og ærlige mennesker, men selv om man for tiden ofte føler for å dele alt på slike nettsamfunn, bør man kanskje fra tid til annen samle seg litt, og sortere følelsene.

Når jeg var gravid, leste jeg denne boken ...

... Og jeg syntes den var så negativ ...
Den inneholder masse historier om og av folk som får barn for første gang, og ikke en av dem er av det glade positive slaget! Det er unger som skriker, ikke sover, ikke spiser. Amming som ikke fungerer, fordommer, forventninger og nederlag. Barseltårer, fødselsdepresjoner, ensomhet og fortvilelse. Følelsen av å feile, ikke strekke til, av å gjøre alt galt og å sammenligne seg med andre...
Jeg ble helt sliten av å lese - for det var jo ikke slik det skulle bli her i huset!
*Men jammen kom virkeligheten og beit meg i ræva*

Jeg tror jeg har vært igjennom alle de følelsene der, og samtidig tenker jeg at jeg ikke har rett til å føle på det, fordi det uten tvil finnes de som har det verre enn meg!



Jeg føler ofte for å hjemme meg. Synke sammen i en krok, og så skal alt gå over!
Jeg tenker stadig at alt var bedre før - og så føler jeg skyld, fordi det var jo ikke det.
Jeg omfavner de gode dagene - men likevel klarer jeg ikke å la dem veie opp for de "dårlige".
Jeg tenker at alle andre unger er så mye lettere en min - og jeg sverger på at neste gang jeg hører en sukkersøt historie om noen som har det så J%¤#" enkelt, så kommer jeg til å gå fra vettet!

Jeg forguder henne når hun smiler! Jeg elsker henne når hun sovner inntil meg! Når hun "prater" og har så masse å fortelle, blir jeg varm i hele kroppen.
Jeg synes hun er uendelig vakker - og hun gleder meg tusen ganger hver dag.
Men når hun vrir seg bort fra puppen, slår til flasken, og skriker så hun er rød som en tomat hver eneste gang jeg setter henne i bilstolen, legger henne i vognen eller i sengen, ikke vil spise, ikke vil sove, ikke vil leke og ikke vil kose - Ja da er det ikke akkurat kjærlighet det bobler over av!
Jeg føler meg isolert.
Jeg synes det er pinlig å gå ut med henne. På babytreff, når alle andre ungene leker, spiser og sover, henger hun med leppen, vrir seg bort fra matfatet, og skriker!
Å gå på shopping, eller kafè kan jeg bare glemme - for ikke en gang gudene klarer å forutse om hennes høyhet har en god eller dårlig dag!

Nå har jeg begynt å gi flaske en gang til på dagen - men jeg kjenner på kroppen at jeg ikke liker det! "Ikke ta det som et nederlag" sier folk, men det er ikke lett!
For det første gjør det ting mer tungvint, og for det andre må en innse at mange av de gangene babyen din skrek utrøstelig, så var det fordi du ikke klarte å mette den!

Uansett - så håper jeg det hjelper å gi flaske oftere. Men det er jo noe å venne seg til det også.
I mellomtiden drømmer jeg om våren, og er i god tro på at alt blir bedre da!

5 kommentarer:

  1. Å kjære.. Er så glad du deler dine tanker og følelser med oss, men jeg synes bare så forferdelig synd på deg..
    Håper for Guds skyld at det hjelper å gi mer flaske om dagen, så du blir fornøyd med valget du har tatt. For de har helt rett, det er IKKE et nederlag!

    Og jeg må nesten si jeg blir litt irritert på deg, når du sier "det finnes de som har det verre". Gi nå f*** i de, det er deg det er snakk om nå! Det er deg det gjelder! Hvis du finner en trøst i det så er det enda godt, men ikke føl på det likevel!
    "Skrik og hyl", for å være ærlig hadde jeg blitt kjempe glad om du skrev et innlegg på en skikkelig dårlig dag. Så vi vikrleig fikk se hva du tenkte der og da.
    Håper det hjelper å lufte tankene litt iallefall, skulle ønske du hadde familie litt nærmere som kunne avlaste deg litt.
    Mange sa det til meg før Isak blei født, at om han blei for "vanskelig" å hanskes med, så var det aldri et tegn på at man var en dårlig mor å be noen om noen timers barnepass.
    Er det ingen du kan spørre?

    Lykke til videre, krysser fingre og tør først og fremst for at det hjelper med mer erstatning på deres høyhet, og også for at moren klarer å innfinne seg i at det ikke er et nederlag av noe som helst slag å gi henne det.
    Stor og god klem fra meg til deg ♥

    SvarSlett
  2. Jeg fikk vondt i magen av dette innlegget.. Det å bli mamma vekket mange følelser i meg også, på godt og vondt.. Den delen av innlegget jeg hang meg mest opp i er:

    "Jeg forguder henne når hun smiler! Jeg elsker henne når hun sovner inntil meg! Når hun "prater" og har så masse å fortelle, blir jeg varm i hele kroppen. Jeg synes hun er uendelig vakker - og hun gleder meg tusen ganger hver dag."

    Dette er det mest grunnleggende, viktigste og dyrebare.. Hadde du manglet disse følelsene så hadde jeg sett grunn til bekymring! Alt det andre du nevner er "bare" reaksjoner som kan komme pga for lite søvn, frustrasjon og litt rådløshet.. og det er HELT mennesklig når man har fått verden sin snudd på hodet! Du blir litt mer kjent med Stine hver dag, og ting vil gradvis bli bedre.. Kanskje det går sakte, men det går fremover. Og i mellomtiden er det viktig at dere foreldre pleier og avlaster hverandre, spesielt for deg som har familien så langt unna!

    Uansett, du har alltid bloggen og bloggvennene dine :-) Så bare "få det ut" her hos oss!!

    God klem (",)

    SvarSlett
  3. Synes du er kjempetøff som deler dette med oss, de fleste har det med å kun blogge om glansdagene. Sender deg en stor trøsteklem!

    SvarSlett
  4. Hei.
    Jeg vet hvordan du føler det. Jeg hadde en tøff fødsel, og prøvde så godt jeg kunne og puppe på sykehuset og hjemme. Men hver gang man slet følte jeg at folk syntes det var min feil og at jeg ikke gjorde det riktig. Så historien ble 2 søvnløse dager på sykehuset hvor guttungen bare skrek og var urolig... For han fikk jo ikke mat. Og han tisset ikke. Var ingen av de "proffe" som tenkte på at han ikke klarte og puppe, at han ikke klarte og få i seg mat fra puppen, selvom alle forutsettninger var der.

    Jeg gir nå kun flaske og synes det er en befrielse, istedet for tårer og frustrasjon hver gang jeg skulle koble han til brystet.
    Nå kan far i huset også hjelpe til med mating, og jeg kan dra alene på butikken eller en tur og trene.

    Uansett hva du gjør så er de DU som kjenner barnet ditt best og kan gjøre det beste for henne :)
    Du er flink og sterk og dere kommer til og få så mye go' tid sammen. For hver dag som er tøff er det 1000 ting som gjør det til bagateller :)

    Lykke til vidre, tenk på deg selv og henne først. Ingen andre er viktigere :)

    SvarSlett
  5. Uff jeg skjønner hva du mener, jeg har tenkt meg selv i en slik situasjon og jeg tror ikke jeg hadde taklet det! Så du er STERK og FLINK! Det skal du vite!
    OG du har all rett å kjenne på de negative følelsen, men ikke la de ta bolig i deg. La mannen hjelpe deg, kom deg ut, tren, les og stell med deg selv for å ha styrke til det vanskelige. Ingen er perfekt, det er bare ikke alle som tør å dele det. Viktig!

    Og når våren kommer blir jo alt lettere....

    Stor klem!

    SvarSlett